Jeg leser så mye om oljetoppen – er dette forresten den rette benevnelsen for engelsk "Peak Oil"? – at jeg av og til husker noe jeg har lest, men ikke hvor jeg har lest den. For noen dager siden leste jeg et artikkel som stilte spørsmålet om når det skulle "gå opp" for samfunnet generelt at "Houston, we have a problem".
Det kommer antagelig ingen kunngjøring ifra statsministeren, eller George Bush. Dersom vi nå ligger på såkalte "platåen", og til og med utvinningen nå har begynt å gå ned, vil det gå noe tid – kanskje noen år – før dette blir oppfattet. Collin Campbell har vært inn på dette i videoen "Peak Oil – imposed by nature".
Ellers for å returnere til vårt kjære bilde av Titanic (som er et utrolig godt bilde av situasjonen idag), var det jo en stund også etter skipet hadde truffet isen der munterhet preget atmosfæren opp på dekket. Etterhvert gikk dette over til en atmosfær av redsel. Det som er fascinerende, dog riktignok på en morbid måte, er hvor grensen gikk. Antagelig var det ikke noe klar grense, bare noe som kom som en snikkende sykdom. Det hadde med oppfattelse å gjøre.
Jeg tror at om vi ikke helt har forlatt den munterstemningen har det likevel skjedd en vessentlig forandring siden i fjor. I filmen Titanic ser vi et barn som ser med under på fyrverkeriet, mens de voksne som vet at dette er nødsrakketer får bange anelser for første gang – kanskje her går grensen mellom munterheten, det som kom før, og det skrekk som gru som skulle følge. Likeså er det noen som ser med undring når de ser dette prosjektet eller datt på TV - hydrogenbilen, biodisel, etanol, busser som bare trenger vann – mens andre som vet litt mer, nå aner hvor desperat situasjonen er blitt.
Er dette vitkig? Jeg mener selvsagt å sette ord på, og beskrive hva som nå skjer, og hvordan det skjer? Noen vil kanskje hevde at det holder med å sette ord på selve situasjonen, og fortelle folk om selveste oljetoppen. Er det så viktig å analysere hva som faktisk skjer på det psykologiske plan?
Jeg ser innvendingen, men synes det faktisk er viktig. Det har med vår oppfatning av situasjonen, og hvordan vi dermed forstår verdenen vi lever i. Det er dette som Collin Campbell har vært inn på, blant annet, og det er her at Peak Oil slår med all sin kraft: alt vi har tatt for gitt er i ferd med å vrakes. Det er dessuten i vår oppfatning av hva som nå skjer det ligger den største usikkerheten og spenning i hva som nå kommer.
Jeg er overbevisst altså at vi faktisk lever i overgangstiden, veiskillet mellom den verdenen vi har kjent (og nå forsøker å late på skal fortsette selv om vi innerst vet er ferdig) og den tilstanden vi skal være i når oljetoppen er oppfattet av alle fordi det er så opplagt at det ikke vil nytte lenger å unnskylde "vedlikehold på platformen", eller "politisk uro i Nigeria", eller "orkan i gulfen".
Dette var i alle fall inntrykket jeg fikk slutten av mai, der det vakre bildet (over) ble tatt. Jeg var på et kurs i Ulvik, Hardanger, og det var selvsagt mange turister der. Vi som lenge har følgt Peak Oil vet jo allerede at denne turismen er helt avhengig den billige energien som nå er i ferd med å forsvinne. For et år siden hadde få av disse turistene bekymret seg for situasjonen, siden for et år siden hadde få av dem en gang hørt om den.
Jeg traff et eldre engelsk ektepar, og siden jeg selv er engelsk slo vi opp en prat. De fortalte meg at de lurte på hvor mye lenger de kunne legge ut på en slik "cruise", og betegnet dagens energipolitikk som galskap. Ja de var oppriktig bekymret.
Så tanket jeg opp bilen min – til en hel krone billigere enn bensinen nå er blitt, bare to måneder senere – og fleipet litt med eieren av den lille bensinstasjonen at jeg godt kunne tenke meg å komme tilbake, så lenge oljen holdt ut. For et år siden hadde han ikke skjønt hva jeg hadde sagt… men jo, han gjorde det, og jeg forstod både fra småpratet med turistene og ifra ham at under den vakre fasaden, under overflaten, folk begynner nå å bekymre seg.
Dette bringer meg til CQD. Vi sender klart nødrakketen opp til værs, og jeg kan meddele at vi er fem i nyetsgruppen, og jeg vet om en som skal være med når han er tilbake fra sommerferien i utlandet. Selv om vi ennå er få tror jeg vi er nok til å starte.
Den gale hasten politkerne og veivesenet har for å bygge nye veier, for ikke å snakke om utbygging av flyplasser, er den rene fornektelse av situasjonen vi er kommet i. Med mindre Jens Stoltenberg vet konkret om en alternativ energi som er like god som oljen, er det underlig at han (sett at han erkjenner Peak Oil) og andre ikke griper inn for å stoppe disse. Hva er vitsen? Er det ikke slik at vi nekter å innse at vi ikke kommer til å kjøre bil på den måten vi nå gjør, om bare noen år?
Det som går igjen er oppfattelsen vår. Vi står nå ved veiskillet til en ny tid, og du har et valg: fortsett som før eller innse situasjonen og planlegg annerledes for den. Siden stadig flere egentlig ser situasjonen, selv om de ikke vil innrømme det, er det første valget en bevisst fornektelse og ikke en fortsettelse av verdenen som vi har kjent den.
Og hva er alternativene jeg hører noen spør? Det er klart at siden vi ikke kan satse særlig lenger på import av mat, og kjøring av denne maten over det store landet, at vi må igjen bygge opp det lokale landbruket – som idag bare legges ned. Og skal vi få maten ut til folk må det satses stort på og bygges flere jernbaner - toget er den eneste transportformen jeg ser for meg har en fremtid.
Vi har da plass til flere av dere! Vær med oss i nyhets- og interessegruppen CQD!
Click to join cqd
Click to join cqd